- Oleksandr Mykhed er en skribent bosatt i Kyiv som har tjenestegjort i forsvaret av Ukraina og tidligere har skrevet boken «The Language of War» om det første året av fullskalainvasjonen.
Ordre og uttalelser fra USAs president kommer nå mot oss daglig i et ustoppelig tempo. Internasjonal politikk er redusert til en endeløs rekke rettferdiggjøringer og benektelser av ugrunnede beskyldninger.
Det er vanskelig å tro på, men ukrainske aktivister har måttet skrive forklaringer til et globalt publikum for å minne om hvem den faktiske diktatoren er, at det ikke var Ukraina som startet krigen med Russland og at vi faktisk bare prøver å forsvare det som er vårt. Og, du vet, å overleve.
De siste tre årene av livene våre har blitt omtalt på mange måter: Putins krig, den russisk-ukrainske krigen, fullskala-invasjonen, konflikten. Nå har noen av de samme mediene enkelt og greit begynt å kalle det den ukrainske krigen eller den ukrainske krisen. Amerikanske utsendinger har begynt å protestere mot uttrykket «russisk aggresjon» i G7-sammenheng. Og vi dras inn i et paradigme der Russlands krigsforbrytelser snart kommer til å bli kalt «disse hendelsene» eller «denne situasjonen».
Verden prøver å forstå hva ukrainere tenker om alt dette, og jeg har hatt samtaler med utenlandske journalister. Nesten alle spør hvordan det er mulig å bli vant til å leve i en krig. Ut fra spørsmålene deres å dømme, ser det ut til at verden for lengst har vent seg til tanken om at det er krig i Ukraina og at det ganske enkelt er sånn det er nå. Én bombing til. Det er bare slik det er der borte.
Jeg svarer dem at jeg ikke vet hvordan man kan bli vant til krigens realiteter. Hver natt sender russerne titalls dødelige Shahed-droner som rammer energi- og sivil infrastruktur. Akkurat nå, mens det er ti minusgrader ute. Et angrep mot et kraftverk i Mykolajiv sør i landet i februar etterlot 100 000 ukrainere uten oppvarming. Etter det siste angrepet på Odesa har russerne sørget for at 14 skoler, 13 barnehager, et barnesykehus og 250 000 innbyggere er uten elektrisitet og varme. Hver natt rystes Kyiv av eksplosjoner. Hver dag okkuperer russere nye tettsteder. Denne uka var det Bilohorivka i Luhansk-regionen som ble en «gråsone». (Innlegget ble skrevet 26. februar, red. anm.)
Ukrainske soldater forsvarer vårt lands grenser døgnet rundt. Årevis med sorg uten mulighet til å sørge, tragedier som ikke kan leves fordi de overdøves av det neste luftangrepet.
En utenlandsk journalist spurte meg om jeg noen gang har følt på ekte hat mot russere og drømt om å drepe dem én etter én. Jeg svarte at spørsmålet ikke passer seg. Jeg forstår at du gjør jobben din, men ikke skvis følelser ut av oss bare for avistittel. Journalisten sa «men når fienden har gjort dette mot folket ditt…». Jeg svarte, vær så snill, hat er destruktivt. Sinne er en mer konstruktiv følelse som gir styrke og mulighet til å gjøre noe.
Et stort internasjonalt mediehus spurte meg nylig om å bidra til deres skoleseksjon. Jeg skulle spille inn en video på engelsk og snakke om erfaringene mine fra da jeg tjenestegjorde i Ukrainas hærstyrker, slik at barn verden rundt kunne lære engelsk fra disse videoene og tilhørende læremidler. Jeg gjorde opptaket og fulgte alle instruksjonene deres. Her om dagen fikk jeg en munter melding fra redaksjonen: «Vi har publisert!». Jeg åpnet presentasjonen og fikk et panikkanfall. Leksjonen var lagt opp rundt åtte personer som alle snakket om sin krigserfaring: fire ukrainere (inkludert meg) og fire russere. En russisk journalist og «desertør» fra hæren. En russisk lærer. En russisk overlege. En russisk journalist til. Presentasjonen ble avsluttet med et lysbilde der det russiske flagget var øverst og det ukrainske flagget nederst. Spørsmålet som ble foreslått for diskusjon, var: «Hvilke likheter og forskjeller la du merke til når du hørte på erfaringene fra folk fra Russland og Ukraina?».
Den følelsesmessige skjødesløsheten ved dette gjorde at jeg fikk lyst til å skrike. Gjennom årene har vi endt opp som researchmateriale. Jeg blir kvalm av hvordan min historie har blitt et ideologisk verktøy for å likestille opplevelsene til den som forsvarer seg og angriperen. Jeg mister subjektiviteten min. Likevel – jeg må pakke inn mine skrik, min kvalme og fortvilelse i diplomatiske ordelag når jeg ber mediehuset om å huske at opplevelsene til ukrainere og russere i dette folkemordet ikke er noe som kan sammenlignes.
Jeg har fått en distinkt følelse av at verden har gått lei av å holde tilbake sin uslukkelige kjærlighet til Russland. Vesten ønsker å tro på en Askepott-fortelling, at en dag vil diktaturet falle og et vidunderlig demokrati vokse fram.
I stedet for å innføre flere sanksjoner mot Russland, er Vesten klare for å krone filmen Anora med alskens priser, tross at den russiske skuespilleren Jurij Borisov også var med i biografifilmen om Mikhail Kalasjnikov, oppfinneren av AK-47, som delvis ble filmet på Krym etter annekteringen. Verden er klare til å lytte til Russland igjen: en britisk tv-stasjon ga i fjor ut filmen «Ukraine’s War: The Other Side» av Sean Langan. Filmen gir ikke bare den andre siden en stemme – den gir en menneskelig dimensjon til okkupantenes historie og gjentar narrativene fra russisk propaganda. Dette er like i samsvar med journalistiske standarder som å spørre en bøddel: hvordan føler du deg når du gjør dette, og savner du familien din som venter på deg hjemme?
Det er lenge siden jeg aksepterte at jeg ikke kan forvente rettferdighet for meg selv og min familie. Hjemmet vårt ble ødelagt av en russisk bombe i invasjonens første uke. Foreldrene mine var nesten tre uker under okkupasjon i Butsja. Våre traumer får være vår sak.
Men i alle disse årene har jeg levd med et sterkt behov for rettferdighet for andre. Er jeg naiv når jeg hver dag lurer på hvorfor Russlands forbrytelser går ustraffet hen? Eller er det enklere for verden å glemme alt og late som at ingenting av det følgende skjedde? Massakren i Butsja. Beleiringen av Mariupol og den dødelige bombingen av det lokale teateret. Et missilangrep på jernbanestasjonen i Kramatorsk. Massegraver i Izium. Torturkamre i Kherson. Et rakettangrep på et barnesykehus i Kyiv. Ødeleggelsen av demningen i Kakhovka. Nesten en fjerdedel av landet er okkupert. Krym. Deler av Donetsk og Luhansk. Hundrevis av ødelagte byer: Vuhledar, Bakhmut, Avdijivka. Nå Pokrovsk. Konstjantynivka er neste.
Tusenvis av ukrainske barn bortført av Russland. Tusenvis av savnede ukrainske soldater. Titalls tusen ukrainere drept. Tusenvis i russisk fangenskap. Titalls henrettelser tatt opp på video – der russere dreper dem som har overgitt seg.
Hver russiske krigsforbrytelse har en gjerningsperson. Noen som dro i avtrekkeren, noen som utstyrte missilene. Noen som skaffet deler til våpnene. Noen som stjal barna. Noen som bosatte seg i okkuperte ukrainske byer. Og nå, i tillegg til russiske og iranske bomber (og støtte fra rundt 20 land i verden), blir vi angrepet fra Nord-Koreas militære.
Nå er rettferdigheten under angrep. Rett foran øynene våre formes en ny verdensorden der sannhet som kategori ikke eksisterer. Donald Trump sier: se, her er min sannhet. Der er din sannhet. Men min sannhet er på topp. Det var ingen nazihilsen under innsettelsesfeiringen. Tro er ikke fakta. Tribunaler er umulig. Rettssikkerhet er irrelevant.
Mens vi i Trumps første periode snakket om post-sannhet-æraen, står vi nå i en verden der sannheten er tatt med ut, torturert og skutt. Dette betyr at det ikke kommer noen rettferdighet. Det betyr at alt er lov.
Russland har opptrådt slik i århundrer. Men nå ser de to macho-presidentene, begge i 70-årene, én med en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen, og den andre den første presidenten i USA med et politiportrett etter strafferettslige tiltaler – ut til å komme godt overens.
Verden ser på at sannheten blør ihjel foran øynene våre. Jeg trygler dere, hvis dere ikke kan stoppe blødningen, snu dere i hvert fall ikke bort ved synet av blod.
Jeg er en ukrainer, og jeg er redd.
Likevel er det et samhold mellom ukrainere som jeg ikke har sett på lang tid. Vi vil overleve. Sammen. Fordi sannheten eksisterer. Og vi vet at den er verdt å kjempe for.
- Innlegget ble først publisert av The Guardian og er oversatt fra engelsk av Filter Nyheter.
I 2025 trengs ærlig og uavhengig journalistikk som motvekt til støy og desinformasjon mer enn noen gang. Den offentlige samtalen kan ikke overlates til store underholdningskonserner, influensere eller destruktive sosiale medier. Filter Nyheter er avhengig av abonnenter for å kunne fortsette arbeidet med å grave i sakene maktpersoner og ekstremister vil holde skjult, og publisere innlegg som det du leser nå – tegn et abonnement HER
